Innovasjon i offentlig sektor – mantra eller løsning?

Professor Sjur Kasa, førsteamanuensis Hans Christian Høyer og førsteamanuensis Peter de Souza

Torsdag 26. februar avholdes årets vinterkonferanse på Campus Rena, der innovasjon i offentlig sektor er tema. I denne kronikken ser tre av våre forskere nærmere på blant annet hva som skal til for å omsette mantraet til handling. 

Kronikken er skrevet av professor Sjur Kasa, førsteamanuensis Hans Christian Høyer og førsteamanuensis Peter de Souza ved Høgskolen i Hedmark Avdeling for økonomi- og ledelsefag, og er tidligere publisert i avisen Østlendingen. 

 

Innovasjon

Innovasjon er et begrep som nesten ikke fantes i debatten for 20 år siden, men nå er innovasjonsbegrepet nærmest å finne overalt. Fra barnehagen til gamlehjemmet forventes det at den gode samfunnsborger omgis av og bidrar til innovative løsninger. Dette er kanskje ikke så unaturlig. I en periode med en nærmest verdensomspennende økonomisk krise, stagnasjon i produktiviteten i privat sektor og med store utfordringer fra globale miljøproblemer og en aldrende befolkning, blir smarte løsninger viktige.  Ved siden av å bedre kvaliteten og effektiviteten av eksisterende tjenester, og legg til rette for mer nyskaping i privat sektor må altså offentlig sektor være drivende i å møte globale miljøutfordringer og gjøre velferdsstaten i stand til og takle en mye større andel av pleietrengende eldre.

Er dette noe nytt?

Det første vi må spørre om, er om dette egentlig er noe nytt. Er ikke ønsket eller det stadige kravet om innovasjon i offentlig sektor like mye utrykk for et kontinuerlig og fortsatt levende håp om at vi skal utvikle samfunnet vårt til å bli enda bedre. I så måte er ambisjonen om stadig innovasjoner utrykk for noe positivt som vi bør holde fast ved, men noe særlig nytt er det ikke. Offentlig sektor har vært utsatt for reformbølger og reformpress så lenge den har eksistert. Både rettsstaten – som sikrer bedriftene stabile rammebetingelser – og sosial-staten – som sikrer arbeidskraft av høy kvalitet – er i utgangspunktet vestlige institusjonelle nyvinninger som har ført til epokegjørende økonomisk framgang. I dagens globale konkurranse ser dette ut til å være institusjonelle nyvinninger – altså innovasjoner – som bidrar sterkt til økonomisk framgang og som er vanskelige å kopiere.

OECD legger imidlertid vekt på at offentlig sektor kan legge til rette for nyskaping i møte med kvalitativt nye og store problemer som er under oppseiling. Utfordringen fra en aldrende befolkning og klimaproblemene er hoved-eksemplene. Små gevinster i bruk av teknologi i pleie og tilsyn med en stadig større andel eldre i befolkningen kan bety store besparelser for framtidens yrkesaktive, og i mange tilfelle kanskje også gi di eldre mer frihet og verdighet.

Velferdsteknologi er også en viktig vekstsektor, og vi kan godt tenke oss at de omfattende nordiske velferdsstatene kan tilby nokså unike markeder for bedriftsutvikling og framtidig konkurranseevne om offentlige innkjøpsordninger og støtte til utviklingstiltak brukes riktig. Det er en utfordring for Norge at både tenkningen rundt og teknologiutviklingsarbeidet knyttet til slike løsninger har kommet lengre i for eksempel Sverige og Finland enn i Norge.

Bidrag til utviklingen og spredningen av ny energi- og miljøteknologi vil også kunne gjøre både utslippskutt og tilpasning til klimaendringer lettere. Dette er også offentlige utviklingstiltak som kan gi bedre konkurranseevne. Det er utfordrende for Norge at våre naboland Danmark og Sverige har ført en politikk som har gitt disse landene en større og mer vital flora av miljøteknologibedrifter.

Organisering hemmer risikotaking og eksperimentering

Det andre spørsmålet er om vi faktisk i dag organiserer offentlig sektor på en måte som fremmer risikotaking og eksperimentering – faktorer som det er stor enighet om at må være til stede for å lette innovasjon. En viktig faktor her er at mye tradisjonell tenkning rundt for eksempel kommunal organisering – der mesteparten av tjenesteytingsdelen til offentlig sektor i Norden er lokalisert – kan synes gammeldags i møte med framtidas utfordringer.

Og det kan være at vi i Norge framfor alt trenger andre debatter enn debatten om kommunestørrelse for å bedre det lokale velferdstilbudet. Ett eksempel her er debatten om hva kommunen skal gjøre – skal alle kommuner være generalister og tilby det samme, eller kan man tenke seg at kommunene spesialiserer seg på å yte ulike tjenester til hverandre? Ett annat eksempel er spørsmål om hvordan arbeidsdelingen mellom politikere og de som arbeider i administrasjonen skal organiseres.  Det er grunnleggende spørsmål som har med hvordan demokratisk styre skal praktiseres i den daglige virksomheten og som på mange måter er enda viktigere anliggende enn spørsmålet om hvor stor en kommune bør være.

Mistillitsbaserte reformer stimulerer ikke innovasjon

De siste tiårene har det vært moderne å se på offentlig sektor som prinsipielt lik privat sektor. Dette har medført økt bruk av økonomiske incentiver og motivert dramatiske reformer i brukerorienteringens navn. Det kan stilles spørsmål om disse endringene har vært bare av det gode i et innovasjonsperspektiv. Et gjennomgående kjennetegn ved mange av disse reformene er at de er mistillitsbaserte i den forstand at de legger til grunn at ledelsen kontinuerlig må kontrollere medarbeiderne for at de skal arbeide effektivt og ikke gjøre feil. Dette fremmer naturlig nok ikke tilbøyeligheten til å eksperimentere og ta risiko som jo som nevnt er viktig for å skape innovasjon. 

Reformtempoet har dessuten vært så stort og reformene så omfattende at tid og muligheter for videreutvikling av tjenester og løsninger har blitt vanskelig å finne. Vi kan bare tenke på en storstilt reform som NAV-reformen. Den var ment å gjøre hele sosialsektoren mer brukerorientert, men mange har lenge stilt spørsmålet om reformen isteden destabiliserte sosialsektoren i betydelig grad. Fornuftig innovasjonsvirksomhet i en så ustabil virkelighet er antakelig svært vanskelig å få til.

Styringsprinsippene for offentlig sektor har altså dreid i en retning som på sitt verste kan føre til at rommet for eksperimentering og nyutvikling snevres inn. Økt rapporteringspress, incentivsystemer og rigid målstyring er kjennetegn ved moderne forvaltning som fører til at den typen risikovilje som trengs for å få til nyskaping og innovasjon ofte undergraves.

 

Publisert: .