""

Når en lyd forsvinner fra et språk, er det gjerne slik at språket klarer seg bra uten, skriver Gunhild Kværness i sin kronikk.

Mange synes at dette er veldig lite greit. Mange mener at denne tendensen bør bekjempes, at vi som voksne, ansvarlige mennesker bør slå hardt ned på barn og unge som har for vane å bytte ut kj-lyden med skj-lyden. Det er i prinsippet beundringsverdig å kjempe for det man tror på. Men det er med dette som med mange andre språk-kamper: Det er en kamp mot vindmøllene. Man kan lage regler, man kan bruke rødblyanten, man kan forklare og argumentere. Men språkets iboende krefter er sterkere enn alle foreldre og lærere til sammen.

Hvorfor blir vi så lett oppskaket av forandringer i språket? På andre områder er vi langt mer liberale. At måten å kle seg på forandres, godtar vi. Klesmote er tross alt klesmote, og en mote som står på stedet hvil er kanskje ingen mote? Måten å bygge hus på, måten å innrede på, måten å male bilder på, måten å skrive litteratur på - alt dette forandrer seg. De fleste liker å henge med slik noenlunde på utviklingen. Helt til det kommer til måten å snakke på.

Språket lever sitt eget liv og har en sterk egenvilje. Og når språket selv begynner å vise nye tendenser, er det som regel ikke tilfeldig. Det kan være at lyder, grammatiske endelser eller hele ord blir overflødige. Eller det kan være at enkelte lyder eller bokstavkombinasjoner er såpass tunge og vanskelige å uttale at nye løsninger gror fram. Vi kan sammenligne språket med en sti gjennom skogen som har vært der i generasjoner. Men så skjer det noen endringer. I stedet for å gå rundt en liten myr, begynner man å gå rett over. Eller motsatt; tidligere gikk stien rett over myra, men nå er det blitt mer vanlig å gå rundt. Slike forandringer kan som oftest forklares. Myra var kanskje veldig våt, men så har den på grunn av forandringer i naturen blitt nesten tørrlagt. Eller motsatt.

Det samme gjelder for språket. Når en lyd forsvinner fra et språk, er det gjerne slik at språket klarer seg bra uten. Tidligere hadde vi lyden th som i engelsk thing. Nå bruker vi lyden t på de fleste stedene hvor vi tidligere brukte th. Vi sier ikke lenger thing, men ting. Om bortfallet av th ville ført til mange misforståelser, ville den trolig ikke blitt borte. Det samme er nå i ferd med å skje kj-lyden. Om kj-lyden blir borte, vil ordene kjede og skjede bli uttalt likt. Men det er liten grunn til å bekymre seg over eventuelle misforståelser. Språket vårt har mange ord som både uttales og skrives likt, men som har ulik betydning, f. eks. mål, egg og far.

Vi ser altså eksempler på at lyder forsvinner. Men det skjer også at sjeldne lyder blir mer populære og brer om seg til nye områder. Et eksempel på dette er den såkalte Østfold-l’en. De siste årene har denne l’en er blitt populær blant barn og unge i hovedstaden. Dette er imidlertid ikke en ukjent lyd i Oslo. Det er den samme l’en som finnes i forlate og farlig. Det er med andre ord en lyd Oslo-folk har lang tradisjon for å bruke etter a og å - for å uttrykke bokstavkombinasjonen rl. Det nye er at den nå også brukes etter a og å - uten at det kommer rl etterpå. Derfor får ordene ball og bål etter hvert østfoldsk uttale: baill og båill. Dette er en utvikling som har fått mye motbør. Lærere og andre voksne melder ifra om at de anstrenger seg for å stoppe utviklingen. Det sies imidlertid lite om hvorfor de ønsker en stopp. En mulig årsak kan naturligvis være det lavstatusstempelet som hviler over Østfold-dialektene. Den andre tenkelige årsaken er en generell motvilje mot forandring.

Forandringene kan også skje på ordnivå. Ordene da og når befinner seg i en utsatt posisjon. Det er ikke mange som lenger klarer å holde orden på disse to ordene. De fleste har en tendens til å bruke når mer enn reglene tilsier. Jo da, på skolen lærte vi «den gang da og hver gang når». Men det er ikke så liketil. Om vi skal bruke historisk presens, blir vi ofte usikre. På svensk og engelsk klarer de seg godt med ett ord for dette - när og when. Da kunne det kanskje gå bra for oss også?

Språkregler vi har vanskelig for å lære oss er det trolig «noe galt» med. De beskriver gjerne noe som er unødvendig. Slike fenomener er ofte gjengangere i språkspalter, blant annet i Per Egil Hegges spalte i Aftenposten. Forfatter og språkviter Helene Uri har formulert en lov hun kaller Hegges lov: «Jo mer rødt blekk og språkspalteoppmerksomhet en språkregel blir gjenstand for, desto større er sannsynligheten for at regelen vil forsvinne».

Om språklige forandringer først kom til uttrykk hos eldre mennesker, ville det ikke vært så mye å bekymre seg over. Da kunne man tenke at unotene ville forsvinne med dem. Men slik er det ikke. For mange er det skremmende å tenke på at de språklige forandringene først kan høres hos barn og unge. Det er disse menneskene som skal bringe språket - og verden - framover.

Alle generasjoner får gleden av å oppleve et utviklingstrinn i språket. Vi som lever nå, er midt inne i en periode hvor kj-lyden er på vikende front. De unge snakker i vei, og de eldre gremmes. Slik har det trolig alltid vært. Noen generasjoner opplever større omveltninger enn andre. I senmiddelalderen skjedde det enorme forandringer med språket vårt. På 1200-tallet het det hestr både i Norge og på Island. Om vi prøver, merker vi at dette er et tungt ord å uttale. Det syntes også de menneskene som levde da, og de lette seg fram til nye løsninger. På Island begynte de å putte en u inn mellom t og r og fikk hestur. I Norge satte de også inn en vokal og så fant de på at de skulle kutte ut hele r’en. Dette var naturligvis svært dramatiske forandringer. Vi kan se for oss våre aldrende formødre og -fedre foran ildstedet. Hvor opprørte måtte ikke de bli når ungdommen kom slentrende hjem om kvelden og snakket om hest uten r til slutt? Men rekk opp hånda den som vil ha denne r’en tilbake.

Språkviteren Fredrik Lindström sier det slik: «Man kan ju med en dåres envishet försöka stanna den naturliga utväcklingen, men alla sådanna försök är dömda att bli patetiska misslyckanden. Ändå försöker vi.» Han spør seg videre hvorfor vi er blitt så stokk konservative når det kommer til språket, alle vi som så gjerne vil være fleksible og fremtidsrettede.

Hvorfor er det slik at språklige forandringer gjerne kalles forfall, mens forandringer ellers i samfunnet kalles utvikling? Kunne vi ikke - i stedet for å bruke pekefingeren - lene oss tilbake, smile og undre oss over alt det interessante som skjer? Og la ungdommen få spise så mange skjøttkaker de bare orker. For ungdommen kan tross alt finne på langt verre ting.

 

Gunhild Kværness

Høgskolelektor ved Høgskolen i Hedmark og forfatter av boken «Leve dialekten — en språkreise»

 

Kronikken ble publisert av dagbladet.no 2.januar.

Publisert: .