Suksess med integrering i skolen

I høst har Hamar Arbeiderblad hatt to fine oppslag om Ringsaker-skolenes opplæringsmodell for flerspråklige elever. Bakgrunnen er Fagerlund skoles suksess med å plassere de nyankomne elevene inn på trinnet de tilhører, og gi felles undervisning for alle. 

I denne kronikken gjør forskerne Joke Dewilde, Lars Andres Kulbrandstad og Thor-André Skrefsrud ved Høgskolen i Hedmark, Avdeling for lærerutdanning og naturvitenskap, rede for noen betraktninger i forbindelse med et større nordisk forskningsprosjekt om suksessfortellinger fra skolen.

Alternativet til Ringsaker-modellen er å tilby egne innføringsklasser for nyankomne – slik blant annet Hamar kommune har valgt å gjøre. 

Gjennom to år har vi som forskere ved Høgskolen i Hedmark fulgt både Fagerlund (Ringsaker) og Prestrud (Hamar) skole som del av et større nordisk forskningsprosjekt om suksessfortellinger fra skolen. Her har valget av opplæringsmodell vært tematisert, nettopp med bakgrunn i de ulike måtene å integrere nyankomne på.

Nyankomne flerspråklige elever er en uensartet gruppe. Det er ingen tvil om at elever med skolegang fra hjemlandet har andre utfordringer enn elever som har fullverdig skolegang ved ankomst til Norge. På samme måte har elever som kommer sent i skoleløpet, andre utfordringer enn de som kommer tidlig. I tillegg vil elevenes språklige og kulturelle bakgrunn påvirke den språklige, faglige og sosiale opplæringen.

På tvers av de nordiske landene viser funnene at god opplæring som imøtekommer disse ulike behovene, ikke handler om hvilken modell man velger, men hvordan modellen gjennomføres. Særlig to faktorer ser ut til å ha betydning. Den første er lærerkompetansen. Skoler som lykkes på dette området, har gjennom flere år prioritert flerkulturell og flerspråklig kompetanse. Det gjelder spisskompetanse både i grunnleggende norsk for språklige minoriteter og i flerkulturell pedagogikk. Det gjør skolene godt rustet til å møte denne sammensatte gruppen av elever.

For det andre har skolene som lykkes, en bevissthet om svakheter og styrker ved modellen som er valgt. Det gjør at modellene brukes fleksibelt. I modellen med innføringsklasse har elever også ofte tilhørighet på trinn, mens nyankomne som får opplæringen på trinnet etter den andre modellen, kan tas ut i mindre grupper. Det gjør at skolene kan møte og ivareta de ulike behovene som nyankomne elever har.

For å få til gode overganger mellom innføringsklasse og trinn er også lærersamarbeidet avgjørende. Skoler som lykkes med dette, kjennetegnes ved at det skjer en faglig utveksling mellom lærerne. På samme måte er også skoler som lykkes med den andre modellen, bevisste på det utvidede ansvaret som ligger på kontaktlærere. I tillegg til den ordinære opplæringen skal disse lærerne også ivareta den språklige og faglige utviklingen for de nyankomne.

Denne bevisstheten gjør også at skolene er oppmerksomme på elevenes sosiale behov. For noen nyankomne gir innføringsklassen et trygt læringsmiljø. Skoler som lykkes med å gi god opplæring i innføringsklasser, vil planmessig arbeide med å stimulere vennskap på tvers av elevgrupper. For nyankomne som plasseres sammen med de andre elevene på trinnet, kan situasjonen oppleves overveldende. Dette vil skoler som lykkes med direkte integrering arbeide aktivt med, gjennom å skape trygge læringsrom i den større gruppen.

Begge skolene som vi har fulgt – både Fagerlund og Prestrud – er eksempler på skoler som lykkes med integrering. Det viser at begge modeller har positive sider. Uavhengig av hvilken modell en kommune velger, vil de kunne lykkes med opplæringen. Forutsetningen er at kommunen og skolen satser på lærerkompetanse innenfor feltet, og er seg bevisste både muligheter og utfordringer som ligger i den valgte modellen. Nettopp denne selvrefleksive holdningen ser ut til å være nøkkelen til suksess. 

 

Kronikken ble publisert i Hamar Arbeiderblad 15. november 2014

 

Publisert: .