Ulv

Jakt på ulv kan være et virkemiddel til å oppnå større legitimitet for forvaltningen, noe dagens soneforvaltning ikke har lykkes med, mener forfatterne bak denne kronikken. (Foto: colourbox.no)

Lappeteppet av små rovdyrsoner bør erstattes av større, med plass for flere arter. Og hvis tyvjakt og skadefelling reduseres, kan det kanskje bli jakt på ulv. 

Dette skriver fremtredende rovdyrforskere i denne kronikken gjengitt i Aftenposten 25. november. Blant forfatterne er Petter Wabakken, Kristin Gangås og Barbara Zimmermann ved Høgskolen i Hedmark, Avdeling for anvendt økologi og landbruksfag på Campus Evenstad. 

 

Det er mange gjengangere i norsk rovdyrdebatt, og soneforvaltning er en av de mest seiglivede. Aller hardest kritisert er forvaltningssonen for ulv. Det er sjelden noen uttaler seg offentlig om ulven uten å gi ulvesonen det glatte lag, uansett hva man ellers mener om rovdyr.

Norge er delt inn i åtte forvaltningsregioner for store rovdyr. Stortinget har fastsatt nasjonale bestandsmål for gaupe, jerv, bjørn og ulv, og disse er så fordelt på regionene. Regionene styres av politisk oppnevnte nemnder. Hensikten har vært å introdusere et element av lokaldemokrati i forvaltningen. Forvaltningen skal tilpasses lokale forhold og på den måte bidra til en legitimitet som kan dempe konfliktnivået.

Reduserer ikke husdyrtapet

Forfatterne av denne kronikken er forskere som har observert soneforvaltningen gjennom en årrekke. Noen av oss er biologer som har studert de store rovdyrenes økologi, og noen er samfunnsforskere som har studert rovdyrkonfliktene. Vi er enige med alle dem som mener at dagens soneforvaltning ikke fungerer etter hensikten. En arealdifferensiert forvalting av rovdyr og beitedyr er nødvendig, men dagens ordning reduserer sjelden tap av husdyr. Den fungerer ikke bra for rovdyr og har ikke gitt folk større tiltro til forvaltningen.

Flere av oss advarte Stortinget mot å opprette ulvesonen i 2004, fordi vi så at den ville bli mer konfliktskapende enn konfliktdempende. Det er nå grunn til å se med kritiske øyne på en modell som har ført lite godt med seg. Regjeringen har bebudet en gjennomgang av rovviltpolitikken, og det er en utmerket anledning.

Komplisert regelverk

Vår forskning viser at blant folk som er engasjert i rovdyrspørsmål, er det mange som mener at nemdene ikke har noen egentlig lokal forankring. Systemet fremstår som komplisert inntil det ugjennomtrengelige. De regionale nemndene har ansvar for forvaltningen av bjørn, gaupe og jerv innenfor et nasjonalt rammeverk. En særskilt forvaltningssone for ulv er etablert i tillegg til dette systemet. Ulvesonen dekker delvis to regioner, involverer fire fylker, og forvaltes av to rovviltnemnder i felleskap.

Nemndene kan ikke gå utenfor sitt spesifikke mandat. Da tar Miljødirektoratet over. Systemet bidrar neppe til å fjerne folks følelse av fremmedgjøring. På toppen av det hele har nemndene hverken fagfolk eller representanter for interesseorganisasjoner, bare fylkespolitikere med variabel kunnskap om rovdyr og rovdyrkonflikter. Nemndene har fått en tilnærmet umulig oppgave med å forvalte små bestander etter helt presise bestandsmål, og rovdyrene er ikke særlig samarbeidsvillige. De har gjerne leveområder på flere hundre eller flere tusen kvadratkilometer, områder som ofte strekker seg på tvers av kommuner, fylker, regioner og landegrenser. Sett fra et rovdyrøkologisk perspektiv er dagens soner for små. Vi må innse at rovdyr ikke lar seg forvalte på et nivå som oppfattes som "lokalt" nok av alle.

Ulvesoner minst populært

Mange forstår sonelogikken som et forsøk på å holde rovdyr i et bestemt område, og det blir ofte sett på som tåpelig. Det er ulvesonen som får mest pepper. De som er positive til ulv ser gjerne problematikken fra ulvens perspektiv: Sonen er for liten, ulven har store revir, og den må få vandre hvor det faller naturlig. Sonen er et eksempel på at menneskenes behov går på bekostning av dyreliv og natur. Fra et annet perspektiv, nemlig ulvemotstandernes, er sonen også for liten, men da fordi de som bor inne i sonen må ta hele belastningen ved å ha ulv. Det oppfattes som urettferdig og provoserende – altså det motsatte av konfliktdempende.

Kort sagt: Nesten alle som har en mening om ulvesonen er frustrert. De øvrige sonene får mindre kritikk, men oppfattes heller ikke som effektive bidrag til konflikthåndtering. Soneforvaltningen bidrar dermed til at rovviltforvaltningen lider under mangel på legitimitet i grupper med ganske ulike syn på rovdyrspørsmål og bidrar til at forvaltningen mangler støttespillere på grasrota.

Hovedbegrunnelsen for arealdifferensiert forvaltning er å redusere konflikten mellom rovdyr og husdyr ved å skille områder med husdyrproduksjon geografisk fra områder hvor rovdyr sikres vern. De åtte rovviltnemndene har delt opp sine regioner i et lappeteppe av mindre forvaltningssoner, der beitedyr eller jerv, gaupe og bjørn skal ha prioritet. Vår forskning viser at dette bryter en av forutsetningene for at soner skal fungere tapsredusende, nemlig at de er store nok til at rovdyr oppholder seg der hele året.

Få endringer i saueholdet

Vi ser også en mangel på koordinering mellom regionene: Mange rovdyrindivid kan den ene dagen oppholde seg i et beiteprioritert område, og et par dager etterpå spaserer de rundt i et rovdyrprioritert område i naboregionen. En effektiv soneforvaltning er dessuten avhengig av forebyggende tiltak i områdene der rovdyr skal ha prioritet. Det betyr for eksempel sau bak rovdyrsikre gjerder. Med noen unntak kan vi ikke se at det er blitt gjort store strukturelle endringer i saueholdet innenfor rovviltsonene.

Konklusjonen er at lappeteppet av små soner bør fjernes. Rovviltsonene må bli større, de må samordnes over store arealer, omfatte flere rovdyrarter, og de må være der rovdyr naturlig slår seg ned. Parallelt må husdyrholdet legges om i rovviltsonene. Da vil bestandsmålene oppnås raskere slik at det kan åpnes for jakt på alle arter i hele deres utbredelsesområde.

Bedre med ulvejakt

Om vi tar ulven som eksempel, er det slik at mennesker allerede står for 80 prosent av dødeligheten i den skandinaviske bestanden. Om både tyvjakt og skadefelling kan reduseres, er det ikke umulig at ulven kommer bedre ut med jakt, samtidig som trykket på dem som bor i ulvesonen lettes.

Vi tror at gaupejakt i Norge og bjørnejakt i Sverige har bidratt til at disse artene er blitt mindre kontroversielle. Jakt kan være et virkemiddel til å oppnå større legitimitet for forvaltningen, noe dagens soneforvaltning ikke har lykkes med. Større samordnede områder, færre regioner og fjerning eller utvidelse av ulvesonen kan dessuten bidra til «forenkling og avbyråkratisering», for å knytte an til en språkbruk som er populær om dagen.

 

Skrevet av Ketil Skogen, Norsk institutt for naturforskning, John Odden, Norsk institutt for naturforskning, Ole-Gunnar Støen, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Petter Wabakken,Høgskolen i Hedmark, John Linnell, Norsk institutt for naturforskning, Barbara Zimmermann, Høgskolen i Hedmark, Olve Krange, Norsk institutt for naturforskning, Kristin Gangås, Høgskolen i Hedmark, Bjørn Kaltenborn, Norsk institutt for naturforskning.

Samtlige er forskere; biologer som har studert rovdyrøkologi og samfunnsforskere som har studert rovdyrkonfliktene.

 

Kronikken er publisert i blant annet Aftenposten 25. november 2014

 

Publisert: . Sist endret: .