poteter

For Norge er de vanligste genmodifiserte plantesortene ikke aktuelle for dyrking, men et relevant eksempel vil være norske potetsorter som tåler angrep av tørråte. Samfunnsnytten vil bestå i å unngå bruk av miljøbelastende sprøytemidler. (Illustrasjonsbilde: colourbox.no)

Erfaringer med genmodifiserte planter tilsier at risikoen for skader er liten veid mot oppnådde og potensielle fordeler. Det skriver professor Odd Arne Olsen i denne kronikken publisert i Aftenposten 20. november. 

Genmodifisering er en metode for å forbedre planters egenskaper ved å tilføre gener som koder for disse egenskapene. Mest brukt er gener fra bakterier. Genoverføringen utføres ofte ved hjelp av en naturlig forekommende bakterie som skaffer seg næring ved å overføre sitt DNA til planter, for deretter å utnytte plantens stoffskifte. De to mest kjente typer genmodifiserte planter i kommersiell plantebioteknologi, er planter som er motstandsdyktige mot sprøytemidlet glyfosat (Roundup) og som tåler innsektangrep. Disse to er de viktigste bak den kommersielle suksessen til amerikanske selskap som Monsanto og DuPont Pioneer.

 

Kontroversielt

Bruk av genmodifisering er kontroversielt av to hovedgrunner. For det første mener motstandere at metoden griper inn i naturen på en naturstridig og risikofylt måte. For det andre at bruken først og fremst tjener internasjonale kommersielle interesser.

Når kommersielle selskap søker EU om tillatelse til å innføre genmodifiserte plantesorter er de blitt møtt med strenge begrensninger, og i en periode med totalforbud. Den norske genteknologiloven har, i tillegg til EUs bestemmelser, et krav om at genmodifiserte produkter må bidra til bærekraftig utvikling og ha samfunnsnytte. Én plante som er godkjent importert til Norge er en blå nellik.

Produserer ebolavaksine

Hvilke erfaringer har verden så langt med dyrking av genmodifiserte planter? Internasjonalt har genmodifiserte planter hatt stor gjennomslagskraft. Siden starten for 18 år siden er disse plantene dyrket på et areal tilsvarende 170 prosent av landarealet i USA. I 2013 dyrket 18 millioner bønder fra 27 land genmodifiserte planter på 175 millioner hektar (Kilde ISAAA). Til nå er det ikke rapportert om dokumenterbare negative virkninger som det er enighet om både blant motstandere og forkjempere for bruk av genmodifiserte planter. Bruk av antibiotikaresistensgener ved fremstilling av genmodifiserte planter, er en viktig innvending. Fremtidige genmodifiserte planter må forventes ikke å inneholde slike gener. Viktige nye anvendelser av genmodifiserte planter er under oppseiling: Ris som inneholder Vitamin A for å bekjempe blindhet hos barn og gravide, som nylig ble støttet av paven og av grunnleggeren av Greenpeace, og mais for Afrika som tåler tørke. Nylig hørte vi her i Norge om tobakksplanter som produserer ebolavaksine.

Unngår miljøbelastende sprøytemidler

For Norge er de vanligste genmodifiserte plantesortene ikke aktuelle for dyrking, men et relevant eksempel vil være norske potetsorter som tåler angrep av tørråte. Samfunnsnytten vil bestå i å unngå bruk av miljøbelastende sprøytemidler.

Hvor "unaturlig" er genmodifisering som metode? Det er riktig at planter og bakterier ikke utveksler arvemateriale ved kryssing. På den andre siden er utvikling av livet på Jorden et resultat av en konstant forandring av arvematerialet, både ved mutasjoner i enkeltgener og ved utveksling av DNA mellom arter. Arvemateriale er derfor ikke så uforanderlig som motstandere av genmodifiserte planter gjerne gir uttrykk for.

Jeg er enig med dem som hevder at dominansen til kommersielle plantebioteknologifirmaer er et tungtveiende argument mot plantebioteknologien slik den praktiseres i dag. At selskapene tjener store penger, er det liten tvil om: Monsanto ble i fjor ved dom tilkjent én milliard dollar fra DuPont Pioneer for ulovlig bruk av deres patenterte Roundup-gen.

Risikovurdering

Et anerkjent prinsipp for forvaltningen av naturen er føre-var-prinsippet. Samtidig innebærer risikovurdering at mulige farer veies mot fordeler. For genmodifisering innebærer dette at farer veies mot nytteverdi. Etter min mening tilsier erfaringene med genmodifiserte planter at risikoen for skader er liten veid mot oppnådde og potensielle fordeler.

Nylig skrev mer enn 20 ledende europeiske planteforskere et åpent brev i den engelske avisen The Telegraph hvor de advarer om at Europa ikke vil kunne nå sine mål for jordbruksproduksjon uten å ta i bruk genmodifisering. Saken er også aktualisert her hjemme ved at Regjeringen vurderer godkjenning av import av frø fra to genmodifiserte maissorter som lenge har vært godkjent i EU.

Som konklusjon mener jeg at genmodifisering er et av mange nyttige redskap for matproduksjon, og at offentlige midler bør investeres for å utvikle genmodifiserte planter med høy verdi uten patentbeskyttelse. Før det kan skje, må imidlertid regelverket forenkles betydelig. At dette også medfører å akseptere produkter fra kommersielle bioteknologiselskaper, må vi leve med. Jo lenger vi har det nåværende regelverket, som krever store investeringer for å kunne søke om godkjenning, desto lenger vil monopolet til de økonomisk sterke selskapene vare, og jo lenger vil vi gå glipp av nytten ved genmodifisering som metode i offentlig forskning og utvikling.

 

Les kronikken på Aftenpostens sider

Publisert: .