Med Buber på baklomma

Martin Buber (1878 - 1965) var en jødisk filosof og tidlig sionist, men viet seg etterhvert mer til den jødiske mystikken kabbalah. I Bubers hovedverk Ich und Du (Jeg og Du) fra 1923 kommer denne innflytelsen klart frem, bl.a. i tanken om at ethvert ekte møte – møtet mellom menneske og natur, møtet mellom menneske og kunst, møtet mellom menneske og medmenneske – dypest sett er et møte med Gud. (Kilde: Wikipedia)

Hva har man igjen for å sitte i hagen å lese en gammel mystiker som Martin Buber? 

Kronikk av førsteamanuensis Thor-Andre Skrefsrud, publisert i Hamar Arbeiderblad september 2014

Som lærerutdanner er jeg opptatt av det økende mangfoldet i skolen. Hvordan legge til rette for at det fremmede blir møtt med en positiv nysgjerrighet hos lærere og elever? At det ukjente ikke blir en trussel, men noe man kan forsøke å forstå? Kanskje til og med lære noe av?

Historisk er denne utfordringen møtt med kravet om tilpasning. Fellesskolen ble et politisk verktøy for å bygge Norge og etablere en nasjonal identitet. Forskjeller ble tolerert så lenge de bygde opp under det felles norske.

Selv om nasjonsbyggingen var en storhetstid, hadde den sin definitive bakside. Undervisning på samisk ble forbudt. For romanifolket var tiltakene dramatiske, mens skogfinner og kvener også fikk merke fornorskingspolitikken. 

Uren husmannskultur

Det samme gjaldt lokale kulturer i Hedmark. I Ole Vigs Sange og rim fra 1854 heter det at boka skal gi barna gode sanger som erstatning for det de gnåler på, dvs. å bytte vulgære skillingsviser med vakre nasjonale sanger – en ”ren” folkekultur på bekostning av en ”uren” husmannskultur. Felles for en rekke elever, også på Hedmarken, var dermed at de aldri fikk anerkjent identiteten sin som del av fellesskolen.

Staten har tatt oppgjør med politikken på 1800-tallet. Likevel lever assimileringen videre i det skjulte. Et eksempel er fokuset på ferdigheter og måling av resultater i skolen. Forstå meg rett; begge deler er viktig. Men som enerådende tema settes debatten om innholdet i skolen i bakgrunnen. Og når innholdet er utematisert kommer majoritetskulturen inn bakdøra. Da er det fortsatt elever som må legge fra seg sin kulturelle bagasje ved skoleporten. Når suksess i skolen utelukkende går gjennom majoritetskulturen, har mange ikke noe reelt valg. Det står mellom å akseptere tingenes tilstand, eller søke anerkjennelse andre steder, det vil si snu ryggen til en skole som ikke ser verdien av hva den enkelte bringer med seg. Det snakkes om drop-out. Men push-out er mer dekkende. 

Avstand

Heller ikke Buber gir noen oppskrift på hvordan skolen kan speile mangfoldet på en bedre måte. Men i boka Jeg og Du gir han noen forutsetninger for å tenke om dette. Svaret er ikke slik vi gjerne forestiller oss – at kulturkunnskap må sterkere inn i skolen – i form av permer i hylla på lærerrommet. Så kan vi lese oss opp på iransk og polsk kultur. Hos Buber dreier kommunikasjonen seg også om avstand. Da er ikke målet å gjøre det fremmede kjent gjennom mer kunnskap der forskjeller blir mothaker som hindrer kommunikasjonen – og i prosessen med å utrydde forskjeller skaper vi båser som mennesker kan puttes i. Buber minner oss om at å leve med det fremmede betyr nettopp det – å leve med det fremmede – uten alltid å skulle forklare og forstå. Det har med respekten for andre å gjøre – friheten til å være annerledes uten å bli plassert eller kategorisert. I et slikt jordsmonn kan den forståelsesorienterte kommunikasjonen gro – og forhåpentligvis spire. 

Nytt syn

Dette slår meg når jeg leser Buber i hagen – putter boka i baklomma – og går inn for å se Lilyhammer på tv. For å si det: Jeg liker ikke ting på baklomma. Det er vondt å sitte, gå og ikke minst dyrt når mobilskjermen knuser og lommeboka forsvinner. Like fullt kan Buber på baklomma være en irriterende påminnelse om noe viktig – for oss lærere, politikere og andre. Den gode kommunikasjonen fordrer å la stereotypiene fare og la det fremmede tale for seg selv. Kanskje kan det åpne for en ny måte å se lillehamringer på også? 

Publisert: .