Professor Lars Anders Kulbrandstad

Professor Lars Anders Kulbrandstad ved Høgskolen i Hedmark, Avdeling for lærerutdanning og naturvitenskap. 

Hva er et sted? Spørsmålet høres selvsagt dumt ut, for alle vet jo hva et sted er. Men ikke alle slår seg til ro med det, og det finnes en omfattende litteratur om emnet, skriver professor Lars Anders Kulbrandstad i denne kronikken.

Man interesserer seg særlig for forholdet mellom sted og identitet, og da framheves det at et sted blir et sted først når noen får et forhold til et geografisk punkt eller område, og det skjer når mennesker har erfaringer, opplevelser, kunnskaper – og ikke minst historier  – knyttet til stedet.

La oss si at vi tar en streng fra en gitar, ei felle eller et annet instrument og spenner den opp i løse lufta og klimprer på strengen. Vi vil da høre det som en ganske fargeløs og fattig tone. Når strengen sitter på instrumentet, får tonen farge og liv, fordi instrumentet fungerer som en resonanskasse. Å drive med lokalhistorie er å bygge resonanskasser – for seg selv og for andre.

Bygder er gjerne ikke naturlige steder. Løten er for eksempel ikke en naturgitt enhet. En gang var det to bygder der, Ål og Fauskar. Løten ble det først sent i middelalderen, etter Svartedauden.  Men hva mener vi med at det ble Løten? Jo, at det ble en egen administrativ enhet. Men noe annet er at Løten ble en enhet i hodene, for ikke å si hjertene til folk. Det tok helt sikkert lang tid. Det skjedde etter hvert som folk fikk en felles historie, for ikke å si felles historier.

Statsvitenskapsmannen Benedict Anderson har skrevet ei bok som på norsk heter Forestilte fellesskap . Den handler om hvordan folk som aldri har møtt hverandre ansikt til ansikt, og som ikke en gang vet om hverandre, likevel opplever at de hører til samme fellesskap – på tvers av kjønn, alder, yrke og stand. Det er særlig nasjonale fellesskap, nasjonalstater, Anderson skriver om. Og han forklarer utviklingen av følelse av fellesskap i nasjonalstaten med oppfinnelsen av trykkekunsten og med den framveksten av trykte massemedier, først og fremst aviser. Når folk daglig leste om de samme hendelser og de samme menneskene, fikk de ei felles referanseramme, og dette ble grunnlaget for opplevelsen av fellesskap. Yngre massemedier som radio og fjernsyn styrket selvsagt denne følelsen.

Bygdefellesskapet i den nye bygda Løten ble selvsagt ikke skapt slik til å begynne med. Da hadde folk mer direkte kontakt – på fellesarenaer som kirkebakken, danseplassen, mart’n, idrettstevlinger og så videre. Dessuten fikk de del i muntlige fortellinger om alle slags begivenheter, om hva navngitte og ikke-navngitte folk hadde sagt og gjort. Det ble bygd opp et felles forråd av beretninger om smått og stort.

Men ettersom arbeidsliv, sosialt liv og levemønster har endret seg, skal det mer til for å utvikle fellesskapsfølelse i ei bygd eller i en kommune. Det trengs en kollektiv lokal hukommelse som er tilgjengelig for alle. Bygdebøker og lokalhistoriske årbøker har denne funksjonen.

Den nevnte Benedict Anderson var i Norge for noen år siden, og da uttalte han i et intervju at en nøkkel til hans forståelse av slike fellesskap var skam. Hvis du ikke iblant skammer deg over landet du bor i, har du ingen nasjonalfølelse, sa han. Det samme kan vi si om følelse av tilhørighet til ei bygd: Hvis du aldri føler skam over noe som skjer eller ikke skjer der, over personer som har gjort noe skikkelig dumt, et fotball-lag som har aldri skårer mål, eller en skole som får elendige resultater, ja da, har du ingen ordentlig tilknytning til bygda.

Nylig feiret Løten at det er 80 år siden bygda fikk sitt historielag, som sørget for at Løtenboka – garder og slekter ble en realitet. Og for 40 år siden kom den første utgaven av årboka LAUTIN.  Disse behøver ingen med hjerte for Løten å skamme seg over. Tvert imot er det slike ting som er med å gjøre at Løten ikke bare er et geografisk område eller en administrativ enhet, men et sted.

 

Kronikken ble publisert i Hamar Arbeiderblad 1. desember 2014

Publisert: .