(Illustrasjonsbilde: Colourbox.no)

Ropet om mer tid til fysisk aktivitet og kroppsøving i skolen har hoppet direkte fra tro til konklusjon - uten å gå vegen om kunnskapsinnhenting, mener kronikkforfatterne.

I Norge har vi kullsviertro på at alt som kan assosieres med fysisk aktivitet, trening og idrett er av det gode for alt og alle. 

"Idrettskjendiser og superenergiske, selvutnevnte treningseksperter er vår tids misjonærer som sprer det glade budskap til massene.  Helse har blitt den nye religionen der kroppen er et tempel for denne religionsdyrkelsen."

Av: Høgskolelektor/Prosjektleder Knut Westlie og førsteamanuensis Kjersti Mordal Moen, Avdeling for folkehelsefag, Høgskolen i Hedmark

 

Nettopp religionsmetaforen synes også å beskrive den pågående debatten om mer tid til kroppsøving og fysisk aktivitet i skolen, nemlig at argumentasjonen bygger på nettopp tro - ikke kunnskap. Med andre ord synes debatten å ha ut vokst fra en ukritisk tro på at mer fysisk aktivitet er løsningen på de fleste av det postmoderne samfunnets helseutfordringer. Kroppen har på mange måter blitt både et mål og et middel på vegen til helse.

Fra tro til konklusjon

La det være sagt med en gang: Kroppen vår er skapt for bevegelse, og det er hevet over en hver tvil at det bedre å være i fysisk aktivitet enn å sløve i godstolen. Det er også hevet over en hver tvil at det er gode helsegevinster å hente ved å ha et bevisst forhold til et balansert, sunt kosthold. Likevel kan det være vel verdt med et lite overblikk på kunnskapsgrunnlaget før en konkluderer for bastant:

For det første har ropet om mer tid til fysisk aktivitet og kroppsøving i skolen hoppet direkte fra tro til konklusjon - uten å gå vegen om kunnskapsinnhenting. Vi vet for lite om hva som er status quo for kroppsøvingsfaget i grunnskolen, særlig i blant de yngste. I følge folkehelsemeldingen vil målrettet innsats mot denne gruppen gi størst gevinst for folkehelsen. Derfor er det viktig å finne ut hva kroppsøvingstimene vi allerede har i dag brukes til? Hvordan opplever elever og lærere disse timene? Har vi en praksis i norsk skole som underbygger formålet i kroppsøvingsfaget om å inspirere til livslang bevegelsesglede, eller er det andre ikke-intenderte mål som nås? Når man alle sosioøkonomiske- og sosiokulturelle grupper av befolkningen, eller forsterker vi sosiale ulikheter i helse gjennom at de som allerede er i bevegelse får sin livsstil bekreftet, mens de bevegelsesusikre blir enda mer usikre? Sist, men ikke minst; er rammefaktorene i skolen til stede for å nå læreplanens formål?

Idealbildet – veltrent og vellykket?

Det vi imidlertid vet noe om er at barn og unge i dag er utsatt for et konglomerat av påvirkningsfaktorer og forventninger. Idealet er et lykkeformular der man skal prestere på sosiale, materielle, fysiske og intellektuelle arenaer. Gjennom blant annet massemedia, reklame, i underholdningsindustrien og helsestudiobransjen skapes det et idealbilde der både gutter og jenter skal se bra ut, med slanke veltrente kropper, skulpturert gjennom timer med systematisk trening og en livsstil preget av askese og forsakelse. Dette idealbildet har fått vokse fram i vår vestlige verden, der den lutheranske pliktetikken fortsatt ligger som en understrøm og påvirker vår tenkning. Den australske professoren Richard Tinning omtaler dette som mesomorfisme, som i korthet går ut på at en veltrent kropp også signaliserer vellykkethet på rekke andre livsområder. Satt på spissen kan en avlese et menneskes egenskaper ut fra hvordan det framstår fysisk.  

Forsterkes av lærere?

Ser vi som lærere, og lærerutdannere hvilket massivt press denne mesomorfistiske ideologien legger på den oppvoksende slekt? Klarer vi å stake ut en alternativ kurs sammen med elevene, eller er vi med på å forsterke mesomorfismen blant de unge?

Kroppsøvingsfaget, som skoleverket, høyere utdanningsinstitusjoner, forskere og fagfolk er satt til å forvalte og forbedre, bør representere en motkultur til den individualistiske og mesomorfe livsstil som synes å råde i vårt samfunn i dag. Vi skal være med å bygge opp unge mennesker med mestringserfaringer gjennom bevegelsesglede. Gjennom positive erfaringer som genererer bevegelsesglede skal vi underbygge en livsstil som fremmer god helse gjennom positive valg. Dette er noe helt annet enn plikttrening og slanking for å ta seg bra ut, eller å forebygge mulig sjukdom en gang i framtida.

Spørsmålene som reiser seg er derfor mange: Makter norsk skole denne oppgaven i dag? Jobber skolen og høyere utdanning mot målet om en livslang bevegelsesglede i kroppsøvingsfaget, eller er også vi slaver under mesomorfismens jernhæl? Vil mer tid til kroppsøving og fysisk aktivitet føre til forsterking av denne negative utviklingen, eller er vi på rett spor i dag?

For å utvikle kunnskap rundt spørsmål av denne typen inviterer vi derfor skoleeiere, skoleledere, lærere og elever i skolen inn i forskningen. Med utgangspunkt i ordtaket ‘at den som har skoen på kjenner best hvor den trykker’, kan vi forske sammen med praksisfeltet. På denne måten håper vi å heve kunnskapsstatusen på feltet, slik at vi sammen kan videreutvikle kroppsøvingsfaget for framtida, en utvikling som da vil bygge på kunnskap, ikke tro. 

 

Publisert: . Sist endret: .